kjøre

Norwegian Bokmål

Etymology

From Old Norse keyra.

Verb

kjøre (imperative kjør, present tense kjører, passive kjøres, simple past kjørte, past participle kjørt, present participle kjørende)

1. To drive.
2. To ride (a motorcycle, etc.).
3. (transitive, computing) To execute.
4. (transport) To run (buses, trains, etc.).

Derived terms

• kjørbar
• kjørefelt
• kjøreforhold
• kjøreledning
• kjøretur
• kjøretøy
• overkjøre
• prøvekjøre

 

See also

• køyra, køyre (Nynorsk)

References

• “kjøre” in The Bokmål Dictionary.

Norwegian Nynorsk

Verb

kjøre (present tense kjører, past tense kjørde or kjørte, past participle kjørt, present participle kjørande, imperative kjør)

1. (pre-2012) alternative form of køyre