Norwegian Nynorsk

edit

Verb

edit

kvekkje (present tense kvekkjer, past tense kvekte, past participle kvekt, passive infinitive kvekkjast, present participle kvekkjande, imperative kvekk)

  1. palatalized form of kvekke (to startle)

Noun

edit

kvekkje n

  1. (pre-1901 (Landsmål) or dialectal) palatalized form of kvekke (a scare)
    • 1971, Lars Vivelid, Langs blodfar på villfjellet, Oslo: Samlaget, page 48:
      den som hev fenge eit kvekkje i barndomen, veks det visst aldri frå seg
      [I guess] whoever gets a scare in their youth, they don't grow out of it