verdikken

Dutch

Etymology

From ver- +‎ dik

Verb

verdikken

1. (ergative) to thicken, to toughen

Conjugation

Conjugation of verdikken (weak, prefixed)

infinitive	verdikken
	present tense	past tense
1st person singular	verdik	verdikte
2nd person singular	verdikt	verdikte
3rd person singular	verdikt	verdikte
plural	verdikken	verdikten
subjunctive sing.1	verdikke	verdikte
subjunctive plur.1	verdikken	verdikten
imperative sing.	verdik
imperative plur.1	verdikt
participles	verdikkend	(hebben) verdikt
1)Archaic.