omtrekken

Dutch

Etymology 1

From om +‎ trekken.

Pronunciation

• IPA^(key): /ˈɔmˌtrɛkə(n)/
• Hyphenation: om‧trekken

Verb

omtrekken

1. (transitive) to pull over, to make fall down
2. (transitive) to demarcate, to mark the contours of an object
3. (transitive) to pull around
4. (intransitive) to go around
5. (intransitive, dated) to travel around

Inflection

Inflection of omtrekken (strong class 3b, separable)
infinitive	omtrekken
past singular	trok om
past participle	omgetrokken
infinitive	omtrekken
gerund	omtrekken n
	main clause		subordinate clause
	present tense	past tense	present tense	past tense
1st person singular	trek om	trok om	omtrek	omtrok
2nd person sing. (jij)	trekt om	trok om	omtrekt	omtrok
2nd person sing. (u)	trekt om	trok om	omtrekt	omtrok
2nd person sing. (gij)	trekt om	trokt om	omtrekt	omtrokt
3rd person singular	trekt om	trok om	omtrekt	omtrok
plural	trekken om	trokken om	omtrekken	omtrokken
subjunctive sing.1	trekke om	trokke om	omtrekke	omtrokke
subjunctive plur.1	trekken om	trokken om	omtrekken	omtrokken
imperative sing.	trek om
imperative plur.1	trekt om
participles	omtrekkend	omgetrokken
1) Archaic.

Derived terms

• omtrek

Etymology 2

From om- +‎ trekken.

Pronunciation

• IPA^(key): /ˌɔmˈtrɛkə(n)/
• Hyphenation: om‧trekken
• Rhymes: -ɛkən

Verb

omtrekken

1. (transitive, dated) to surround, cover around
2. (transitive, dated) to demarcate

Inflection

Inflection of omtrekken (strong class 3b, prefixed)
infinitive	omtrekken
past singular	omtrok
past participle	omtrokken
infinitive	omtrekken
gerund	omtrekken n
	present tense	past tense
1st person singular	omtrek	omtrok
2nd person sing. (jij)	omtrekt	omtrok
2nd person sing. (u)	omtrekt	omtrok
2nd person sing. (gij)	omtrekt	omtrokt
3rd person singular	omtrekt	omtrok
plural	omtrekken	omtrokken
subjunctive sing.1	omtrekke	omtrokke
subjunctive plur.1	omtrekken	omtrokken
imperative sing.	omtrek
imperative plur.1	omtrekt
participles	omtrekkend	omtrokken
1) Archaic.