bløffe

Norwegian Bokmål

Etymology

From English bluff.

Pronunciation

• IPA^(key): /bløf.fe/, [²blœf.fə]

Verb

bløffe (imperative bløff, present tense bløffer, simple past bløffet or bløffa, past participle bløffet or bløffa)

1. to bluff; give a false impression of strength

   Han bløffa bare! Han har ikke noe våpen!

   He was only bluffing! He doesn't have any weapons!

   • 1946, Harald Bayer, Henrik Wergeland, Aschehoug:

     Hun lærer dem å bløffe med kunnskaper de ikke eier, fremmede språk de ikke kan

     She's teaching them to bluff with knowledge they don't have, foreign languages they can't speak

Related terms

• bløff (“a bluff”)

References

“bløffe” in The Bokmål Dictionary.
“bløffe” in Det Norske Akademis ordbok (NAOB).

Norwegian Nynorsk

Etymology

From English bluff.

Pronunciation

• IPA^(key): /bløf.fe/, [²blœf.fə]

Verb

bløffe (imperative bløff, present tense bløffar, simple past bløffa, past participle bløffa)

1. to bluff; give a false impression of strength

   Ingen blei bløffa av den idioten. Kunne jo til og med ikkje prata utan å stamma. Kan sikkert ikkje knyta skoa sine ein gong.

   No one was bluffed by that idiot. Couldn't even speak without stutter. Probably can't even tie his shoes

   • 1964, Jan Erik Vold, Tarjei Vesaas: Et skrift lagt fram på Kulturutvalgets Tarjei Vesaas-aften i Universitetets Aula 14. mars 1964, Gyldendal:

     Og visst kan ein bli imponert over ein slik mangel på trang til å bløffe. Det er herr Vesaas' næraste ofte blitt. Imponerte og—når sant skal seiast—iblant irriterte.

     And absolutely, one can be impressed over such a lack of need to bluff. That is something Sir Vesaas' has often been. Impressed and—when it shall be said—often irritated.

Related terms

• bløff (“a bluff”)

References

“bløffe” in The Nynorsk Dictionary.