kjept

Norwegian Nynorsk

Etymology

From Old Norse keptr, kjaptr, kjǫptr.

Noun

kjept m (definite singular kjepten, indefinite plural kjeptar, definite plural kjeptane)

1. (dialectal, Rogaland) alternative form of kjeft
   • 1944, Theodor Dahl, Humor fra hei til hav, Stavanger: Stabenfeldt, page 199:

     Men kjepten hans va som ei låste skjebsdør.

     But his mouth was like a shut ship's door.

References

• “kjeft”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016