vanære

Danish

Etymology

From van- (“mal-, mis-”) +‎ ære (“honour”).

Noun

vanære c (singular definite vanæren, not used in plural form)

1. dishonour

Inflection

Declension of vanære

common gender	Singular
	indefinite	definite
nominative	vanære	vanæren
genitive	vanæres	vanærens

Verb

vanære (imperative vanær, infinitive at vanære, present tense vanærer, past tense vanærede, perfect tense har vanæret)

1. to dishonour

Conjugation

Conjugation of vanære

	Active	Passive
Infinitive	vanære	vanæres
Present tense	vanærer	vanæres
Past tense	vanærede	vanæredes
Imperative	vanær	-
Participle
Present	vanærende
Past	vanæret
Gerund	vanæren

References

• “vanære” in Den Danske Ordbog
• “vanære,2” in Den Danske Ordbog

Norwegian Bokmål

Etymology

From van- +‎ ære.

Noun

vanære m or f (definite singular vanæren or vanæra)

1. disgrace, dishonour (UK), dishonor (US)

References

• “vanære” in The Bokmål Dictionary.

Norwegian Nynorsk

Etymology

From van- +‎ ære.

Noun

vanære f (definite singular vanæra)

1. disgrace, dishonour (UK), dishonor (US)

References

• “vanære” in The Nynorsk Dictionary.