skrifte

Norwegian Bokmål

Etymology

From Old Norse skripta.

Verb

skrifte (present tense skrifter, past tense skrifta or skriftet, past participle skrifta or skriftet)

1. (religion) to confess one's sins in order to gain absolution.

See also

• skriftemål

Norwegian Nynorsk

Pronunciation

• IPA^(key): /²skrɪf.tə/

Etymology 1

From Old Norse skripta. Doublet of skripte.

Verb

skrifte (present tense skriftar, past tense skrifta, past participle skrifta, passive infinitive skriftast, present participle skriftande, imperative skrifte/skrift)

1. (religion) to confess one's sins in order to gain absolution

Alternative forms

• skrifta

Etymology 2

Originally a dative of skrift.

Noun

skrifte n (definite singular skriftet, indefinite plural skrifte, definite plural skrifta)

1. (religion) a confession (the disclosure of one's sins to God or a priest in order to obtain absolution)

   Synonym: skriftemål

References

• “skrifte” in The Nynorsk Dictionary.
• “skrifta”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016
• “skrifte”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016
• “skrifta” in Ivar Aasen (1873) Norsk Ordbog med dansk Forklaring