omringen

Dutch

Etymology

From om- +‎ ring +‎ -en.

Pronunciation

• IPA^(key): [ʔɔm.rɪ.ŋə(n)]

• Audio:

  (file)

• Rhymes: -ɪŋən

Verb

omringen

1. to surround

Inflection

Conjugation of omringen (weak, prefixed)
infinitive	omringen
past singular	omringde
past participle	omringd
infinitive	omringen
gerund	omringen n
	present tense	past tense
1st person singular	omring	omringde
2nd person sing. (jij)	omringt, omring2	omringde
2nd person sing. (u)	omringt	omringde
2nd person sing. (gij)	omringt	omringde
3rd person singular	omringt	omringde
plural	omringen	omringden
subjunctive sing.1	omringe	omringde
subjunctive plur.1	omringen	omringden
imperative sing.	omring
imperative plur.1	omringt
participles	omringend	omringd
1) Archaic. 2) In case of inversion.

Descendants

• Afrikaans: omring